Trodde du at alle som ønsker å få fjernet en tatovering har fått den frivillig? Eller at de har fått dekorert kroppen av en kvalifisert tatovør?

Skrevet av Anahita Panjwani

Det finnes en gruppe der ute som får uønskede tatoveringer utført av personer uten kurs, innsikt eller interesse for faget. Disse tatoveringene settes av amatører på personer i en svært sårbar periode. De settes uten at en har et reelt valgt om å takke nei til tatoveringen. Uten mulighet til å unngå å bli stemplet for livet. Et stempel som lyser mot en som en konstant påminnelse om en vond og tøff periode.

Tatoveringen da den var fersk.

Over 32 000 personer får kreftdiagnose hvert år, og av disse er det mange som får strålebehandling som en del av kreftbehandlingen. For å sikre at en behandler nøyaktig samme område hver behandling (daglig behandling over flere uker), blir pasientene tatovert. Små prikker som kan minne om føflekker.

Tre symmetriske svarte prikker fikk jeg. Ikke brune vilkårlig plasserte føflekker som jeg har andre steder på kroppen. Sorte og symmetriske. Fremmede.

Prikkene er en daglig påminnelse om traumene jeg måtte gå gjennom da jeg fikk kreftdiagnose. En daglig påminnelse om at kroppen jeg selv hadde bestemt over i 35 år, plutselig var i behandlernes kontroll og at min egen mening om min kropp ikke lenger var av betydning.

Jeg ble tatovert av to sykepleiere som verken har kunnskap om å tatovere, typer blekk eller hvor dypt nålen skal settes. Den ene av de to roterte nålen i huden og stakk dypere enn den andre. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg tviler sterkt på at hun selv kan komme med en god begrunnelse. Overskytende blekk lot de være igjen og jeg fikk ødelagt en BH av det.

Denne timen ble fulgt opp av over 4 uker med strålebehandling, som er en veldig tøff påkjenning på kroppen rent fysisk. Å starte en så tøff behandling med en traumatiserende opplevelse av å bli motvillig tatovert, gir et veldig dårlig utgangspunkt for å tåle behandlingen. Konsekvensen har for meg vært langvarig sykemelding (i skrivende stund over 6 måneder siden jeg avsluttet strålebehandlingen).

Da jeg endelig skulle ha samtale med lege mot slutten av strålebehandlingen, hvor fjerning av de forhatte tatoveringene skulle tas opp, nevnes ingenting. Ikke. Ett. Eneste. Ord. Når jeg selv spør, får jeg til svar at «de fleste synes det er greit å ha de tatoveringene». Jeg vet at det ikke er sant og det var på ingen måte sant for meg.

Syv uker etter at jeg har fått tatoveringene, skulle den timen markere slutten av behandlingen på Radiumhospitalet.  Jeg var frustrert, oppgitt, lei meg og sint. Skulle jeg virkelig gå med merkene som minner meg om så mye vondt, resten av livet? Skulle disse merkene lyse meg i ansiktet hver gang jeg kom ut av dusjen?

Endelig er tatoveringene nesten borte.

Gjennom en venninne kom jeg i kontakt med Remove. Endelig ble jeg møtt med vennlighet og verdighet. Og viktigst av alt: Jeg ble møtt med kunnskap. Kunnskap om tatoveringer, hudtyper og laserbehandling. Og jeg ble møtt med ordene: «Ja, disse tatoveringene kan vi få bort».

Det tar tid, men jeg ser at merkene blir mindre og mindre for hver gang. Det er en tålmodighetsprøve å vente lenge nok mellom hver behandling. Samtidig har jeg blitt forklart viktigheten av å la huden få leges mellom hver gang, noe som gjør at jeg klarer å akseptere ventetiden.

For jeg vet at Remove vil klare å få bort tatoveringene. Og jeg vet at hver gang jeg er der, blir jeg møtt med vennlighet og verdighet.